En av de meget få gjenlevende som med hånden på hjertet kan sitere Henrik Wergelands første vers
i «Sognefjorden»:
Den har været dødens gjest,
den har seilet på en torden,
den er døbt i rædsel vorden,
som har pløiet Sognefjorden
Fortun fra, til Sygnefest, er Jørgen Larsen, Sørhaug, som den 25. februar 1972 var 80 år.
Jørgen på Sørhaug runder 80 år: Jeg ble trampet blågrønn
Hovedgrunnen til dette intervjuet er såre enkel. Jørgen og Svein er nemlig bestevenner. Vi er på sjelens bølgelengde. Forstår hverandre uten masse ord.
På side 17 i Allers fra 11. januar sto et billede jeg dro kjensel på. Et messing fat. Teksten sier: Allersgave fra gamle dager. Av skandinavisk opprinnelse ...... osv.
Men dette praktfulle håndarbeide er ikke av «skandinavisk opprinnelse». Det er rett og slett fra Jupaskar. Hamret ut på stéet (lett ambolt) til Jørgen.
Han har laget noen tusen slike. Og noen tusen lysestaker. Og noen tusen lykter. Og noen tusen andre ting, som er spredt utover landet. Ja, hele verden forøvrig. (Kirsten Flagstad dekket aldri bordet uten skinnende staker med store lys i. Jørgens.)
En strammere og penere åttiåring har De aldri sett. Ikke jeg heller, forresten, og jeg har jo sett adskillig mer enn Dem.
Men nå forteller altså Jørgen:
Jeg ble født på en fjøslem på Kyrkjebø i Sogn, men mine barnesko slet jeg i Vik, en bygd lengre inne. Sko er litt misvisende. Jeg løp barbeint to tredjedeler av året.
Mine foreldre var begge av Romani-Tatar, hvorav ordet tater. Merkelig nok var det en hel liten taterkoloni i Vik i gamle dager.
Lykkelige, slitsomme år, En skjønn bygd i en vakker fjord. Sogns kultursentrum, med Hopperstad stavkirke på flaten nede, og Hove Hovedkirke litt lengre opp. Vi hadde sorenskriver, Tingstad, prost, og masse annet «fint», inkludert tusenvis turister, Alt dette satte sitt preg på bygda og befolkningen.
Rett over fjorden ligger Balholm, keiser Wilhelms ferieparadis, med den engelske kirke, statuen av Kong Bale som skuler sjalu mot rivalen sin på Vangsnes, Fridtjof «den frøkne», begge er gaver fra Keiseren, men vakrest av alt vakkert er Kvikne Turisthotel. Den som har sett det om natten i full belysning har fått en titt inn Himmelen. Gloria-Soria-Moria.
Og osean-dampere på tyve-tredve tusen tonn i fullt festskrud, med allverdens forskjellige turister ombord.
For en tid! For en vidunderlig epoke! Dessverre kommer den aldri tilbake. Heldigvis fikk jeg lov å oppleve den mens den var
Langt tilbake i tiden var mine forfedre leiesoldater. Karl den 12. hadde fire regimenter med i siste slaget. Etter tapet ble de spredt for alle vinde. Men født på vandring og utdannet i «sabel-yrket», fortsatte de livet i sitt eget kulturmønster. Fra våpensmederi grenet de ut i andre lignende yrker.
Fra slutten av oktober til begynnelsen av april bodde vi fast i Vik. Da hamret vi kniver, ljåer, spann, melkesiler, kaffekjeler, spøtekroker og hundre andre ting en gross. Straks våren viste seg, ble alle tingene lastet i storbåten og så bar det innover mot Lærdal og Luster. Vi rodde og seilte. Sørsiden inn og nordsiden ut. Jeg kjenner hver grend i hele fjorden.
Storbåten rommet allverden. Far var en mester i salg. Dessuten var han blant fjordens noe Han siterte Bibelen godt som en prest, og han vred seg heller ikke unna for å gi lensmannen råd. Kun hvis nødvendig, selvsagt. Hvilket ikke var sjelden. I den tid var lensmann, prest og lærer «potte og panne» i alle bygder over hele landet, og tvil ikke på at de benyttet sin makt!
På grunn av at min fars navn var Børe, et sidenavn til Birger, som igjen betyr «den som hjelper», ble vi kalt Børe-fylgje.
Særlig velkomne var vi ikke alltid. Ofte vanket både hytt og trussel. Men Han som styrer alt hjalp oss. Vi var laget store. Og sterke til tusen. Engang, det var i Sundfjord, husker jeg hele grenda kom mot oss med stokk og staur. Ca. førti-femti stykker Nå skulle taterne få! Mor passet båten. Far sto i fjæra og befalte Oliver (bror min) og jeg var på stranda klar til forsvar. Børe fylgje skulle drives til havs og utryddes. Dette var av mennesker som kalte seg kristne.
La oss dele dem i to, sa Oliver, så blir det bare tyve på hver. Javel, svarte jeg, og brettet opp ermene på busserullen. Den som er ren kaster den første sten, sa far fra fjæra, i visshet om at vi hadde slått hele grenda flat hadde stenen blitt kastet.
Hvilket den ikke ble. Heldigvis!
Men et par ordentlige trykk hadde de bare hatt godt av, bøndene i Sundfjord, som var så lave.
Min bestemor kaltes Børe -Marthe. Bror hennes het Per Glitre. Han kaltes «Deie-Per» etter mora som var budeie. I sin tid var han «Hallingdals sterkeste mann». Før. århundreskiftet dro han til Amerika. 12 sønner, alle over 6 fot høye, fulgte ham. Litt av et syn.
Erik Bye var på skjermen med etterkommere av den 13. for et par år siden. Også en kjempe. Han var for ung og svak til ferden.
Minnene strømmer på.
Far, som hadde vandret hele Skandinavia rundt før jeg ble født, var god å fortelle fra sin omflakkende tilværelse. I Kors-sund, Ytre Sogn, hvor gamle Johannes hadde handel, står en kors bauta. Johannes hadde bl.a. kongelig handel med brennevin.
Engang sa han at den som greide rikke korset skulle få en liter gratis. Olav Storevik, en slektning av meg på morssiden, rykket korset opp med rota, bar det inn på butikken, og søp i seg literen.
Men der sto korset. Hva nå? Da sa han en liter til, til den som kan sette det på plass igjen. Hvilket Olav Storevik gjorde. Og der står det den dag i dag. Over 400 kilo tungt.
I gamle dager var det masse reisende. Ofte slo flere familier seg sammen og laget store fylgjer. Et av Vestlandets største het Elias-fylgje. Der var nesten hundre «medlemmer». Hvorav en god del ramp og lathanser som ikke gadd arbeide.
Far var kresen med vår omgang, og tillot aldri annet enn rene tatere å slå lag. Han var høyst «klassebevisst» i så måte. Heldigvis. Børe-fylgje var Sogn og Fjordanes vandrende tusenkunst -håndverkere. Vi ble respektert, og tildels beundret for grei framferd og faglig dyktighet. Vi var hovedsakelig smeder. Kniv, ljå, klave, lås, beslag, og hjulsmeder. Blikk og kobberslagere, hesteskjærere, sadel-makere, —rokkemakere, rosemalere, gyldenlær- kunstnere,-treskjærere, urmakere, buttesnekkere og felebyggere. I et ordentlig stort taterfylgje var allverdens yrker representert.
Livet var brusende fritt og skjønt sommersdag. En sjel og en skjorte.
Engang vi lå i Lærdal, kom Per Griffenfeldts fylgje. De var hestefolk, og fremdeles halvville. Delvis svensk-romani, med islag av finne og polakk. Per Griffenfeldt var litt av en kjempe, men trakk hornene inn når Oliver, bror min, bød ham bank. Vår måte å «slå i bordet» på.
Griffenfeldtene, som også var av tartar-opprinnelse, snakket romani, men ikke ganske vår dialekt. De trakk hele Skandinavia rundt med hester. Hester og atter hester. De hadde mange dusin, av alle raser. Dette var jo lenge før traktorenes tid, og enhver gardbruker med respekt for seg selv hadde en eller to gamp på stallen. Godseiere som Rumor, Knagenhjelm, Heiberg og Hagelin hadde opptil tyve.
Griffenfeldtene solgte, kjøpte og byttet. Dessuten skar de hingster. I sannhet et fargerikt fylgje. Men da de ville slå lag med oss langs fjorden sa far nei. Han turde ikke. De var simpelthen for ville.
Silk-fylgje var også svensk-romani, men mer siviliserte, De var blikk- og kobberslagere, knivsmeder og gyldenlær- kunstnere. Vi hadde lag i flere år,
Men da gamle Alexander Silk døde noe over hundre år gammel, ble fylgjet spredt og omsider oppløst.
Siden sterilisering plutselig er blitt på mote, vil jeg en pent nevne en episode i Jølster, mellom Vadheim og Førde.
To fjerne slektninger på min mors side, Svarte Frederik og Elias Palm, ble bedt om å forsvinne. Bygdevekteren, som var ny, og søren til kar, skulle vise sin autoritet! For ekstra å understreke myndighet fulgte han dem et stykke på vei. Etterhvert ble fornærmelsene så såre at Svarte-Fredrik, som var hingsteskjærer, sa hold munn, nå er det nok. De trakk ham av merra, bandt ham til et tre, og
kastrerte ham.
Tilbake i bygda ble dyrlæge tilkalt. Etter undersøkelsen sa han jobben var perfekt utført, og bygdevekterens sprog og oppførsel tatt i betraktning, var det ikke mer enn fortjent.
Værsågod. Slik var tidene. Ingen kjære mor.
Far hadde patriarkskjegg og lignet en gammeltestamentlig profet. Hans ord var lov. Hadde Børe gitt ordren turde ingen mukke. Tiltross for mikroskopisk skolegang kunne han både lese og skrive. Dessuten var han virkelig klok. Hadde sunn innsikt i mangt og meget som ingen bryr seg med i dag.
Almanakk og postill var faste oppslagsbøker som ble studert og gjennomtenkt hele vinteren. Astrologien var ham heller ikke fremmed. Men folk flest hadde bedre almenvett over det hele før i tiden. De måtte nemlig tenke SELV for å overleve.
Sognefjorden var vår- og høst- arbeide. Sommeren tok vi på kysten fra Stavanger til Ålesund. Hvor mange tusen ljåer, klaver, kniver av alle slag, lykter, lamper, spann og siler vi solgte gjennom årene er vanskelig å si. Men adskillige er de!
Selve livet var langt anderledes også. Hver dag var en Ny Gave. Ny innsats. Nye forventninger. Tilværelsen hadde Farge, med stor F.
I dag skal jo alt være grått og flatt. Har du virkelig god gammeldags farge blir du sett på som en raring. Og forventningene er fullstendig utvisket. Folk vet snart ikke hva ordet betyr. Nei, gamle dage var langt mer INTERESSANTE!
I min ungdom- traft jeg Nanna. Hun het egentlig Anne Christine Samuelsdatter Bykle, og var av Jeremias-slekten i Sætesdal. Hennes mor var uekte datter av Bykle-presten, og ikke av Romani i det hele tatt. Hun tjente i prestegården, men ble regelrett sparket ut da hun ble med barn. Siden giftet hun seg inn i Jeremias-fylgjet, som var en stor del var Romani, og gav seg landeveien i vold.
Langs hele Sætesdal er fastboende etterkommere av gamle Jeremias. De er gardbrukere, sølvsmeder, trekjærere, rimsmeder og mye annet. John Ljosdal (gryta hennar mor) var tremenningen til Nanna, Han kalles også «Romani-forfatteren».
Et av diktene hans handler om en gammel, syk vandrer, som blir pleiet av en gard- brukerfamilie. Men straks helsa vender tilbake, svinger han hatten og tar farvel. Slik:
Jeg takker mange ganger her,
men jeg har ingen ro.
Kan dere ikke meg forstå,
jeg er av Taterblod.
Taterblod var hetere enn vanlige syovtredve Celsius. Kom det i kok røk det opp i et par-tre hundre, sterkt overdrevet. Og et ordentlig taterslagsmål var litt av et skue! Når to dusin villbasser klabbet ihop, ble det full krig. Kniver blenkte og blodet fløt. Det hendte at taperne lå igjen på bakken.... Men dødsfall hørte heldigvis til sjeldenhetene. De slikket såra, og lot tiden lege
Nanna og jeg fartet vide ikring. Vi slo lag med hestefylgjer av østlandsk og svensk romani. Sov i vogner og telt. Arbeidet, solgte og LEVDE. Helledussen for et fritt og bekymringsløst liv. Kun én dag ad gangen. Morgendagen var NY. Hva den måtte bringe visste ingen. Spennende Forventing! Og fyrrige, levende muskuløse, svette hester som sto på bakbeina, flekket tenner, og vrinsket med manen rett ut.
Jo, jeg lengter ofte tilbake! Ingen eksosforgiftning. Ingen unaturlige sovemidler, ingen nervemedisin. Alt var så forbasket NATURLIG. Og ingen KRAV.
Vi var vår egen lykkes smeder. Værsågod, livet er ditt, gjør det beste utav det. Intet LO eller NAF å løpe til hver gang en tøv sak laget krøll, Gjør opp på nevene med de! samme, og bli ferdige. At livet
kan pulsere. Naturloven. Survival of the fittest. (Som er grunnloven, uansett).
Slik levde vi. Slik døde vi. Enkelte forvekslet oss med sigøynere, men vandring er eneste felles, ellers er vi vidt forskjellige. Sigøynerne er av vest-arabisk blod, som egypterne, med underholdning og klovneri øverst i skreppa. Vi er av balkan-asiatisk opprinnelse. Tartarer. Leiesoldater, ryttere, håndverkere, handlere.
En stund før krigen kom kloke hoder sammen og laget lover. Det ble vanskeligere å reise. Du skulle plutselig ha papirer på at du hadde samfunnets tillatelse å selge det du sjøl laget. Ting som før var en naturlighet, ble nå lovstridig. Alle våre gamle, hevdvunne tradisjoner ble om kullkastet.
Så ble selve LIVET,
Fra å være et fritt farende folk, uten flere problemer enn dem vi selv laget, ble vi fastboende industriarbeidere, med det øsregn av plikter politikerne laget. Til det bedre eller verre, skal være usagt, men jeg tror det er synd å tvangsregulere Naturen.
Den lille stamme Romanitatarer i Norge er nå fullstendig bortregulert. Med det fastboende livet mistet vi vår identitet. Det er alltid farlig å miste noe du ikke får tilsvarende igjen. Karakterene kan du miste. Det gjør deg intet. Men mister du KARAKTEREN, er du ille uté. Det er den våre politikere lokket fra oss.
Passe blanning hvitt og svart git grått. Som livsfarten i dag. Før hadde vi rene farger. Fra svarteste svart til tindrende hvitt med alle nyanser imellom. Skalaen full. Og som en eventyrsky over det hele lå Forventingen.
Er samfunnet blitt bedre med taterne utslettet? Les avisene og døm sjøl. Jeg ble banket flat, trampet blågrønn, slått firkantet, og banket flat igjen, engang jeg stjal noen øre fra min fars pengepunkt. Aldri om igjen!
Idag dynamittsprenges pengeskap, noen tusen kroner forsvinner, og tjuven får «kyss, klapp og sukkertøy» av øvrigheta for ikke å gjenta «spilloppene».
Det er når man ser slike brotsgjerninger, og senere hører dommene, at man spør seg sjøl: Hvilken type skal neste generasjon bli?
Jeg vet ikke, men jeg lengter tilbake. Ofte.
