Jon Georg Ljosdahl ble født i 1903 på gården Flå i Birkenes på Sørlandet andet av omreisende foreldre. Omkring 10 år gammel begynte han på skole i nærheten av Stavanger og rakk fire års skolegang før han stakk til sjøs. Etter noen år på verdenshavene, mønstret han av i Norge midt på 1920-tallet og opptok en rastløs livsstil på landjorden.
Ljosdahl levde det tradisjonelle taterlivet tilsynelatende uten å skille seg ut. Han sov i utløer solgte kramvarer og gikk i hi om vinteren. Den viktigste forskjellen fra slektningene var at han hadde skrivetrang. Det sies at han satt i grøftekanten og skriblet ned fortellinger fra sitt eget miljø. Den første novellen skal ha blitt til med en stabbestein som skriveunderlag. Historiene ble deretter sendt til magasinredaksjonene fra nærmeste postkontor. For ham var det naturlig å reise og skrive parallelt I stedet for å være kramkar og blikkenslager finansierte han livet sitt med skribenthonorarer. For en poetisk sjel manglet det aldri noe å skrive om i tatermiljøer. Han fant stoff langs landeveien og ble snart kjent som «taterforfatteren». Leserne var veldig nysgjerrig på dette friske, litterære innslaget, for det var sensasjonelt at en reisende skrev prosa.
Redaktør i Arbeider-Magasinet, Nils Johan Rud, antok hans første novelle og støttet Ljosdahl senere i karrieren. I Arbeider-Magasinet nr. 23 den 10. juni 1933 ble den nye medarbeideren presentert lik:
«For et års tid siden dukket det opp en skribent noe utenom den alminnelige sort i Arbeider-Magasinet. Denne nye medarbeider var fullblods romani og sitt stoff hadde han ærlig hentet fra sitt eget fargerike miljø: det var landeveislivets og fantejakt fartens mennesker han hadde å fortelle om.»
Hvis en skal tolke Ljosdahls fortellinger fra 1930-årene som uttrykk for hans eget syn, elsket han det frie reiselivet, samtidig som han var smertelig klar over dets ulemper. Han var altså ingen rebell som for eksempel gikk hardt imot Misjonens virke. Ljosdahl fikk fortellinger på trykk både i Misjonens organ «På Hjemveien» og i barnemisjonens blad «Måltrosten». For å få innpass der måtte synspunktene være ganske dempede når det gjaldt inngrepene i taternes livsstil.
Likevel kunne han være krass i omtalen av fastboende, og særlig storbønder fikk gjennomgå i føljetongene hans. Fortellingen «Reisen til lykkeland» er et godt eksempel på hvordan han satte fingeren på bøndenes umenneskelige behandling av tatere.
«Reisen til lykkeland» handler om den farløse «Fante-Jacob» som mister moren 13 år gammel. Guttungen kjemper seg frem langs landeveien, og finner trøst i et simpelt sengeleie. Mens han ligger slik og filosoferer, dikter han et vers:
Kjære gamle Norge, du fostret også mig:
om jeg blev født til verden for å vandre
O' kjære skjønne Norge jeg elsker også dig
og kaller dig for mor som de andre.
Det er åpenbart at Jacob føler seg utilpass der han er dømt til å vandre. Den eneste som vil vite av ham, er den lutryggete sliteren Simon Plassmann. Hos ham finner fantegutten et takknemlig selskap, og han lover å komme tilbake neste jul.
På julaften uler stormen, og Jacob når ikke frem til Simon. Forfrossen banker han forsiktig på hos storbonden Ola Nordmann, men blir uhøflig avvist. Selv ikke: fjøset får han lov til å krype inn og varme seg mot kukroppene. Det siste Jacob skimter før han fryser i hjel, er at storbondens prektige barn danser rundt det glitrende juletreet. Neste dag finner en rystet Ola Nordmann liket av gutten og forstår hva han har forårsaket. Like over nyttår gjester en omreisende predikant den samme bygda. Blant tilhørerne er Ola Nordmann, og han graver dype i lommene når kollekten sendes rundt. Denne fortellingen inneholder en klar moral og symbolikk. Adressen er åpenbar når storbonden heter Ola Nordmann og vedkommende som tar seg av fantegutten tilhører husmanns standen. Slik var det ofte i virkeligheten også.
På slutten av 1930-tallet slo Ljosdahl seg til ro utenfor Mandal. Her hadde han flere vanlige jobber, men fortsatte hele tiden å skrive — for der meste lyrikk. Han giftet seg, stifter familie og fikk et slags nasjonalt gjennombrudd i samarbeidet med den muntre vestlandsgruppen «Salhuskvintetten» eller «Olkabilamo», som de også kalte seg. Ljosdal leverte dem flere viserekster som ble til populære slagere Visen «Gryta hennar mor» ble spilt inn i 1968 og oppnådde sølvplate for salget av singelplaten.
Ljosdahl var også delaktig i viseboken Gryta hennar mor fra 1971. Til tross for at han slo rot utenfor Mandal, forble Jon Georg Ljosdal tater i sjel og sinn hole livet Helt til sitt siste leveår fikk han lopper i blodet hver vår.
